Hele familien på villreinjakt

«Se, mamma! Der er det faktisk fem sauer. Det er mange sauer her, men hvor er reinsdyra da? Har du sett dem?» «Nei, jeg har ikke sett noen nå heller» «Men tenk om en elg plutselig kommer til teltet da! Da kan du skyte den før frokost.» «Reinsdyr, hvertfall» «Men jeg har en elgklove hjemme, og reinsdyr- og rådyrklove»

Barn har en forunderlig logikk noen ganger. Når en sitter og speider og dyra uteblir,er det hyggelig med selskap og deres perspektiv på settingen.

Villreinjakt kan være langt inne på fjellet i utilgjengelige områder med lange dagsmarsjer. Men mange steder er det mulig å komme godt inn i terrenget for både store og små.

Fra Skamsdalen i Lesja og inn til åsene der en kan speide innover Lesjøtelet er det ca 11 km. En god dagsmarsj for 6-åringen, og forsåvidt for mor og far også med oppakning det står respekt av. Fordelen er jo at en vandrer gjennom jaktterrenget hele veien.

Det går radig innover, og så fort vi er over tregrensa speider vi oppover på begge sider av dalen. Det er utrolig vakkert! Den krystallklare elva vekselvis flyter og styrter buldrende i bunn av dalen. Knallrød blåbærlyng skinner som lysende stjerner og dvergbjørka maler fjellsida i alle høstens farger. Bjørka har tatt fram både grønne, gule og røde slør. Unga spretter innover fra stein til stein. Det er tydeligvis godt innarbeida, for Tverråe krysses på vadestedet lekende lett uten at noen bommer og plumper uti.

Hopp og sprett fra stein til stein i Tverråe

Den siste kilometeren er seig. Vi tar av fra stien og klatrer oss oppover i lia. «Hvorfor kunne vi ikke sette teltet der nede ved Lesjøen og stranda. Der var det kjempefint og innmari fin sand!» «Vi må litt opp i høyden for da kan vi speide utover fra teltet» Demokratiske avstemninger på teltplass blir det ikke, men vi gir oss før stemningen når bunnnivå. Teltet plasseres en kilometer lenger ned enn planen, men det er ei fin elv rett ved og store steiner å leke og klatre på.

Flott teltplass i le, nærme haugene man kan speie langt og rett ved vann.

Det er nydelig vær, sånn helt klart som det bare er om høsten. Vi kan derfor speide mange kilometer avgårde. Det er flere telt og noen vandrende jegere å se, men ingen reinsdyr. Vinden er litt kald så når frosten begynner å sette seg rusler vi en runde opp mot planlagt leirplass og ser noen nye flater. Ny runde med kikkerten. Egentlig blir jeg litt småsvimmel av å se verden i 8 ganger forstørring store deler av dagen.

Unga elsker å sulle rundt. De leker dyr og spesielt løver er gøy for tida. De krabber på alle fire, knurrer og jager hverandre opp og ned. Plutselig finner de en hule under en diger stein og bygger om «inngangsparti» med en steinmur. Fantasien får fritt spillerom når TV og annen underholdning er borte.

I en pause fra hulebygginga sier minstemann; «Hvis du ikke skyter noe reinsdyr snart er jo hele turen bortkasta!» Au! «Men er det ikke morsomt å leke her da?» «Joa, for her inne bor det faktisk en løve». Han spretter bortover i steinrøysa og roper entusiastisk! «Her er det noen avsagde gevir!» Ok, det har hvertfall vært rein her.

De andre rusler ned til teltet mens jeg sveiper en runde på haugene å speider litt sørover også. Like dødt. Kulda setter seg godt og jeg tar kvelden. Da er det veldig hyggelig med kortspill og mat i teltet. Og kvikklunsj. Masse kvikklunsj.

Neste dag blir litt samme ulla, men laaangt i det fjerne ser vi en moskus. Det er jo litt kult da, sier jeg. «Jaaa…» de trekker på det. «Skal vi leke at du er Simba og så kan jeg være Nala? Løveklippen er der borte»

«Grrr! Nå tar jeg deg Nala.»

Syntes du det var lite jakt i dette innlegget?

Da har du lært litt, for dette er jakt! Turen, høstfargene, landskapet, samholdet med de man er på jakt sammen med, kos i teltet. Spenningen om man ser noe. Litt kjedsomhet når det blir for lenge uten at noe skjer. Litt svimmelhet av å se verden gjennom en kikkert og kulda som sniker seg inn og fester seg om du blir sittende for lenge.

Jeg kan ikke skrive om gleden når en ser dyr eller den intense spenningen når en kan stille inn på de. Ei heller mestringsfølelsen og ærbødigheten over å ha felt et dyr.

Neste år… Da blir det forhåpentligvis fler fantastiske dager på fjellet. Kanskje kan jeg kjenne på en blytung sekk på vei hjem da?


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s